Integrering og asyl

Hvordan håndtere tusenvis av flyktninger på havnebetongen?

Trude Jacobsen startet Dråpen i Havet som et svar på flyktningekrisa. Nylig fikk jeg til et besøk hos deres koordinator på havna i Athen. Han er svensk, frivillig og har satt studiene på vent på ubestemt tid. Filip Strandberg var blandt dem som meldte seg frivillig til å ta imot båtflyktninger på Lesbos, men idet ankomstene avtok, ble han bedt om å bygge opp mottaksapparat i havna i Athen. Behovet i havna økte raskt ettersom flyktninger fra øyene ble sendt eller dro videre med ferjene til Athen. På det mest hektiske veltet det ut med flyktninger når de store ferjene kom inn fra de mange greske øyer. Ingen infrastruktur, ingen myndigheter tilstede med kapasitet, noe røde kors og unicef, men i realiteten stod vi alle på bar bakke. ( fortsetter under bildet)


Hvordan innkvartere tusenvis på havnebetongen? 

Du må være fleksibel, modig og tolmodig forteller Filip. Reglene endres hele tiden. Frivillige laget maten på området i begynnelsen fordi myndighetene ikke var klar. Det fungerte bra helt til Helsetilsynet fant ut at det ikke var etter alle deres regler. Hva gjør du da? Hva gjør du når du har 6500 sultne å mette? Vi visste ikke, men det greske folket har vært overraskende deltakende. En restauranteier reddet oss både med lokaler til å pakke mat og støttet oss med ingredienser. Etter en stund tok militæret over og sørget for tre næringsløse måltider per dag. Men du skal etterhvert ha etablert struktur, relasjon og kløkt når det plutselig en dag leveres tre hundre kuverter for lite. Eller når maten er giftig fordi militæret først serverte kylling i en leir, lot den ligge i sola i flere timer og så serverte den til kvelds her i havna. Vi måtte håndtere mange med smerter og fikk sendt 100 til sykehus. Vi måtte håndtere at vi fikk skylda i begynnelsen. Det kontret vi med å sende maten til analyse. Det greske helsesystemet overrasker også positivt og tar inn papirløse når de har alvorlige plager. Matutdeling, sanitær forhold, konfliktløsning. Alt har vi måtte jobbe frem! 

Vi har blitt flyttet fra en havne seksjon til den neste. Vi har måtte få alle under tak i i form av telt. Vi har måtte sørge for vann, vaskemu’ighet og har nå lykkes med å etablere en dusj for herrer og en for damer. Men nå er det bare 1500 her, så da går det sånn nogelunde. Og stadig kommer det busser som overfører folk herfra til militærkontrollerte leirer. Men også denne organiseringen må vi bistå med. Tilliten til busstransportene er av og til tynnslitt når man sier de skal til en leir 20 min unna og ender opp med 7 timers transport (fortsetter under bildet)


Vi har fått mye hjelp fra frivillige i fra Norge og andre land. Mange nyankomne sjokkeres over hvor fattigslig det er og har mange forslag om hvordan alt kan bli mer verdig. Noe av det er nyttig, men oftere er det viktig å minne om at de i utgangspunktet ikke hadde noe og dette er mye i forhold til det kaos som rådte her i mars/april. 

Er du aldri redd? Nei, vi vernes og respekteres av alle grupperinger. Flere av disse har årelangt hat seg imellom, nå camper de side om side. Det blir ikke fredfullt over natten. Vi har måtte lære køkultur, vi har delt de største fiendene i to ulike matutdelinger og startet aktiviteter hvor man får brukt kreftene på noe positivt. Samtidig har storpolitikken, de stengte grenser skapt en økende håpløshet. Det gjør alt mer lett antennelig. Muligens jeg var litt redd den natten det smalt og det ble fullt opprør her. Ryktene hadde gått flere ganger om at grensene var åpne igjen, men hver gang kom folk skuffa tilbake. Andre prøvde dyre menneskesmuglere. Var borte i noen uker og kom så tilbake. Den kvelden barket 100 fra hver side sammen. Jeg stod i midten og skrek, prøvde å ta slagvåpen fra folk, prøvde å få folk til å rygge, truet med politiet som først kom når alt var over. Ingenting hjalp. Sinnet hadde kokt over. Da svermen med steiner kom i lufta, da ble jeg nok litt redd, kom meg unna og unngikk skade. Mange fikk kuttskader og flere endte mørbanket på sykehus. Dagen etter stengte vi all hjelp i et døgn for å markere alvoret i situasjonen

Frivilligheten er uunnværlig. Derfor åpner de sakte men sikkert også opp de offisielle leirene for folka fra Dråpen i havet. Men først skal alle registreres. Det tar 2-3 mnd i hver leir. Da må vi vente. I en av leirene er ledelsen lei av å vente på tillatelse og har sluppet oss inn stadig oftere. De fleste leirer er åpne. Folk kan komme og gå som de vil om de bor der, men mangel på eller for dyr transport gjør at man isoleres i leirene som er spredt over hele Hellas. Defår ogaå der tre militær måltid per dag. Men hva kommer så til å skje? Hva skjer når de færreste får transit til andre land? Hva skjer når mange sendes tilbake til Tyrkia? Hva skjer når håpløsheten er det eneste man har igjen? Men fremdeles er det helter som tenker at en dråpe i havet kan forvandle hele havet. De redder kanskje Europas ære i møte med vår tids verste flyktningekatastrofe! Lyst til å vite mer om Dråpen i Havet? Trykk her! 



Filip Strandberg:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s