IMI Kirken

Jeg låser ikke ytterdøra!

Det er en nyttig øvelse du burde prøve. Det hender faktisk jeg reiser på jobb og lar være å låse huset. Helt bevisst. Hvorfor? Fordi jeg trenger å beholde kontrollen over frykten. Frykt er, sammen med materialisme, det som truer vårt gode samfunn, de norske verdiene og et godt liv. Frykt banker stadig oftere på døra og vil inn. Survival i vår tid er å kunne snakke sant om frykt uten å slippe den til.

Tilbake til ytterdøra. Hvorfor låser jeg? Fordi jeg er redd for å miste ting. Tenk hvis noen stjeler tv`en? Jeg snur på det. Får håpe noen tar tv`en. Både fordi den stjeler verdifull tid og fordi den er gammel. Ville vært helt ok å kunne få kjøpt seg en ny eller klart seg uten.

Men det er da jeg hører telefonen ringe og rådgiveren min fra forsikringsselskapet er på tråden. De vil redusere utbetalingen hvis jeg ikke låser døra. Det er et tegn på et samfunn som lytter til frykt istedenfor sunn fornuft. Blir det et mindre innbrudd om noen, uten å knuse stuedøra, gikk uten tillatelse over dørstokken min? Det er nesten som min åpne dør gjorde innbruddet til min skyld? Her ser vi hvordan samfunnet over tid har akseptert fryktens evangelium og endret på en norsk verdi som handler om respekt for andres ting.

Beskyttelseshysteriet overfor ting, reiser, helse og død bygger på frykt og er et forsøk på et samfunn og et liv uten risiko. Det går ikke. Det er ikke mulig. «Vi må godta vår faresone, forandre det vi kan og le av resten» skriver Per Fugelli.

«Et skremt folk er en fare for demokratiet», fortsetter han. Vi så det i den såkalte flyktningekrisa. Frykten vant og i dag har vi akseptert holdninger og handlinger som strider med våre kristne og norske verdier. Vårt europeiske krav om stengte grenser har gjort fluktrutene enda mer farlige. Bare i 2016 døde 5000 utenfor våre strender som en direkte følge av våre fryktbaserte valg. Jeg prøver å se dem for meg, se dem skylle i land, en etter en, midt i beste turistsesong.

La meg gi et av mange eksempler på begrunnelsen for å stenge våre europeiske grenser: Vi har en frykt for at det muligens kanskje kan finnes en terrorist blant asylsøkerne. Derfor blir det legitimt å stenge for alle som flykter fra krig, nød og klimarelaterte katastrofer. Sannheten er at terrorister i stor grad klarer å komme inn i Europa uansett, hvis det er det som er målet, og i realiteten er de fleste terrorrelaterte handlinger i Europa er utført av frustrerte unge menn som allerede bor her. Menn som i årevis har levd under ekskludering p.g.a etternavn, en arbeidsløshet som er opptil 40% i storbyer i Europa, et skille mellom oss og «dem». Men stopp litt! Betyr det at vi er medskyldige i terror? Både ja og nei. Den som utfører udåd er alene ansvarlig og skyldig. Men i mange tilfeller kunne vi andre ha hindret terror. Ja, i flere av tilfellene ville terror vært utenkelig om vi hadde holdt sammen. Hva var det som i begynnelsen skjøv oss fra hverandre? Frykt! Hva var det som forsterket gapet og skillet? Frykt? Ja, en stor del av historien er at frykt skapte et vi og et dem, vi tok et steg bort fra hverandre da vi egentlig trengte å ta to skritt mot hverandre.

Fra påskedramatikken forteller Bibelen at «i frykt for jødene hadde disiplene låst døra. Da stod Jesus midt i blant dem og sa: Fred være med dere» Jesus trengte seg inn i deres frykt og gav dem en vei ut. Det lærer oss at det finnes en vei ut til fred og at frykt aldri er fra Gud eller er villet av Gud. Det inspirer!

Et samfunn som hjelper sine folk å takle frykt, håndtere frykt og si nei til fryktskaping vil ha et enormt forsprang i den tid vi nå går inn i. Et fryktelskende folk vil miste sine norske og kristne verdier i et stadig økende tempo. Godta flere og høyere murer, mer vakthold, mer sikkerhet og overvåkning for å beskytte oss, men samtidig gi avkall på frihet og ende opp med at det er vi selv som sitter i bur. Frykt, og ikke de fremmede, er den største trusselen for verdiene jeg hegner om.

Jeg, og vi, har et valg i møte med frykt. Det er et valg jeg tar når jeg velger å bli kjent med noen fra en annen kultur, det er et valg jeg tar når jeg lar ytterdøra stå åpen. Enkle praksiser som holder frykten på avstand.

Alle bilder og tekst: Terje Høyland terje@imikirken.no

Sitat fra Per Fugelli «Vaksinen» s. 161

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s